JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen

Hans Børli

(Dagene 1958)

Foto: Kathe Yvonn Seigerud