Hønsefrikassé, matberedskap og sunt bygdekvinnevett
Kronikk om hvorfor det er viktig at vi fortsatt får kjøpe høne i butikk fra Kost- og ernæringsforbundet i Delta og Norges Bygdekvinnelag.
I riktig gamle kokebøker finner vi oppskrifter på lungesuppe, sildesuppe og hestestek. Vassgraut var hverdagsmat helt fram til 1900-tallet. Med årene har mange av de gamle rettene forsvunnet. Det kan man selvsagt mene er trist, men selv ikke de ivrigste tilhengerne av norsk matkultur feller tårer fordi lutefiskpuddingen har havnet på oppskriftenes gravhaug.
Motsatt vei kom bacalao til Norge for rundt 150 år siden, en fyrig spansk fiskegryte som i dag er en så etablert del av norsk matkultur, at vi knapt tenker over det. Kanskje vil vi om hundre år se på pizza og taco på samme måte. Vi er på god vei, begge rettene ligger øverst på listen over de mest populære middagsrettene i Norge.
Konklusjonen er at matvaner forandrer seg over tid. Det kan ha flere årsaker. Folk lar seg inspirere på utenlandsturer, innvandrere deler raust av egen matkultur, råvarer som hvalkjøtt oppleves som mindre attraktivt, næringsmiddelindustrien lokker med lettvinte løsninger, eller man lar seg påvirke av globale mattrender via sosiale medier.
Et eksempel på dette er høne. Stor kokebok (1914) av Henriette Schønberg Erken hadde 29 oppskrifter med høne. Den rutete kokeboken (1994) av Ingrid Espelid Hovig hadde to. De siste årenes økte interesse for norsk matkultur er et lyspunkt, og nettstedet norsktradisjonsmat.no kan skilte med sju oppskrifter.
Men det hjelper lite, for i 2026 får man ikke lenger kjøpt høne. Et endret regelverk fra Mattilsynet gjør at Nortura har sluttet å selge det til matbutikkene. I stedet blir hønene destruert og brukt i betongproduksjon.
Det betyr at vi kan vinke farvel til hønsefrikasseen. Det er irriterende for de som liker det og tok seg bryet med å lage det, men det skal vel i rettferdighetens navn sies at kundene ikke har stått i kø de siste årene for å kjøpe høne heller. Det tar noen timer å koke. Selv om man kan lage store porsjoner frikassé og fryse ned i middagsporsjoner, opplever mange at de ikke har tid til å lage mat som tar så lang tid, eller at de ikke har den kunnskapen som skal til.
Og det er her vi skal stoppe litt opp.
For én ting er at det er meningsløst å blande gode råvarer inn i betong. Det strider mot alt arbeid som er gjort på miljø og bærekraft de siste årene, det bryter fem av FNs bærekraftsmål, for ikke å snakke om at det er i direkte konflikt med den nye matsvinnloven, der formålet er at næringsmidler ikke skal gå ut av verdikjeden. En annen ting er at det er direkte respektløst overfor familier som strever økonomisk, blant annet som følge av økte matpriser.
Samtidig handler dette om mer enn å tenne et lys for en god og næringsrik råvare som forsvinner. Det handler om at vi som befolkning ikke bare har glemt hvordan man lager mat fra bunnen av, men vi lærer det ikke lenger i samme grad som før.
Det betyr at vi har et problem. For dette handler ikke bare om at matkulturen vår blir litt fattigere, det handler om beredskap, og om praktisk matkunnskap. Hvis krisen er et faktum, veiene stenges og strømmen blir borte, er det for all del fint å ha boden full av mat. Men det hjelper ikke, hvis man ikke aner hva man skal gjøre med råvarene.
Landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen står jevnlig fram som en habil hobbykokk. På sosiale medier deler han bilder av middagsretter med røtter i norske mattradisjoner. Det bør han absolutt fortsette med, for der er han et forbilde og et godt eksempel. Det vi oppfordrer ham til, er å ta det samme engasjementet med inn i arbeidet med matberedskap.
Matkunnskap er god beredskap. Å få en hel nasjons matkunnskap på rett kjøl, er ikke gjort i en håndvending. Men man kan starte i det små, bokstavelig talt, og sørge for at barn og unge lærer å lage mat. For eksempel ved å satse mer på Mat og helse, det aller minste faget i grunnskolen, der det bare unntaksvis er nok penger til gode råvarer, og der urovekkende mange lærerne mangler nødvendig kompetanse.
Slikt handler om langsiktige løsninger, og involverer Kunnskapsdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet bør ellers kunne nikke anerkjennende til tanken, og bekrefte at god matkunnskap i tillegg har opptil flere positive helseeffekter. Det er ikke dumt å kunne lage ordentlig og næringsrik mat i rolige tider heller.
I mellomtiden finnes det kortsiktige løsninger. I den forbindelse oppfordrer vi matministeren til å ta en liten prat med Mattilsynet og Nortura. I Sverige og Danmark tar man utgangspunkt i det samme regelverket som i Norge, og der er høne fremdeles et vanlig syn i frysedisken. Da tenker vi at det bør gå an å finne en løsning.
For i motsetning til mattrender som kommer og går, handler dette om noe som aldri går av moten: Sunt bondevett, eller som statsråden selv har formulert det, sunt bygdekvinnevett.
Arnt Steffensen, leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta
Helle Cecilie Berger, redaktør i Norges Bygdekvinnelag