Plantefarging i alle regnbuens farger
Bli med Eva Lutnæs inn i naturens skattkammer av planter og garn. Etter en dag med røring i gryter og uttesting av mange forskjellige planter, sitter du igjen med garn i alle mulige farger.
Tekst: Eva Lutnæs, kursholder og forfatter Foto: Helle Cecilie Berger
Jeg har vokst opp med en mormor som har invitert meg inn i naturens skattkammer. Når vi gikk på tur, var hun en ivrig formidler. Jeg fikk vite hvilke farger vekstene i grøftekanten bar på, hun skapte undring og oppmuntret til utforskning.
– En blir aldri utlært. Det sier min mormor Martha Sæterbakken som nå er 93 år.
Nå vever hun av billedvevsgarnet hun har farget gjennom et langt liv og er glad for at jeg har tatt over som kursholder. Mormor har vært på en kontinuerlig jakt etter kunnskap om plantefarging. Hun har reist rundt blant de gamle på Finnskogen og spurt etter oppskrifter. Som barn fikk jeg se henne knuse en guloransje prikkperikumblomst mellom fingertuppene for å vise frem det brunrøde fargestoffet. Hun fortalte hvordan hun snek seg ut på natta for å se om det ga en annen farge enn i fullt sollys og hvordan hun padlet seg frem på en flytemadrass for å sanke pors.
Det gjør noe med en å vokse opp med en så nysgjerrig og ivrig mormor. Helt siden jeg var en småjente har jeg fått vært med å røre i grytene når nye ideer og fargeprosjekter skulle testes ut. Nå vil jeg gi en liten intro til deg som er ny i håndverket. Du bli aldri utlært, men det er heller ikke vanskelig å komme i gang med din første gryte.
Hva trenger jeg?
Du kan finne utstyr på et bruktmarked eller i kjellere. Du bør ha minst en stor kjele på 10-12 liter og flere små til utforskning. Jeg bruker helst de av rustfritt stål. Mange har gamle aluminiumskjeler stående, men de kan avgi metallsalter til vannet som påvirker fargen. Prøv gjerne, men dersom fargen ikke blir som forventet så har du en sannsynlig feilkilde. Ellers så trenger du noen trekjepper å røre med og en sil til å få vekk rusk fra fargebadet. Det lukter ganske intenst av kokte planter, lav og sopp, så jeg står utendørs. Til hverdagsbruk har jeg en kokeplate på uteplassen vår og på kurs pleier vi å fyre opp store griller med solide rister til å sette kjelene på. Da er det veldig viktig at ingen håndtak på kjelene er av plast eller bakelitt.
Temperere garnet: Ullfibrene tåler mye, men ikke temperatursjokk. Det er viktig å ta garnet langsomt opp - og ned i temperatur. Garnet må ha tilsvarende temperatur som fargebadet før det slippes i gryta. Det kan du løse ved å avkjøle fargebadet til 40 grader før du har garnet i, eller så kan du varme garnet ved å økte temperaturen gradvis i vannkrana. Når du tar garnet opp av gryta rister du det lunkent - ikke gi det temperatursjokk ved å skylle det direkte i kaldt vann.
Lysekte: Du vil jo helst at fargen skal holde seg. En lysekte farge er en som ikke blekes i sola. Her kan du kjøre en test på en liten garnstump. Dekk til en del av garnet og la solstrålene bryne seg på resten. Sjekk resultatet etter et par uker. Nå finner du ut om det er verdt å plukke mer av fargeemnet eller ei. Hvor lysekte en farge bør være avhenger av hva du skal bruke garnet til. Er det noe som skal brukes mye utendørs eller en vev som skal vare i generasjoner bør du lete deg frem til det som er mest mulig lysekte.
Beis: Samlebetegnelse på metallsalter som brukes som bindemiddel mellom ullfiberen og fargepigmentene. Alun endrer ikke fargen, men hjelper de pigmentene som er i fargeemnet med å binde seg til fiberen. Jernvitrol mørkner fargene og vil brekke gule fargetoner over i grønt og røde over i brunlilla.
Plantefarging - steg for steg
1. Lag hesper (bunter) av garnet. Knyt trådendene sammen slik at det blir enkelt å finne igjen starten på tråden når du skal lage nøster. Ta en hyssing og bind løst om hespa på tre steder. Binder du stramt får du en maskeringstapeeffekt.
2. Forbeising med alun. Mål opp alunbeis tilsvarende 20 prosent av garnets vekt. Løs opp all beisen i 1 dl varmt vann. Fyll på med vann til garnet kan flyte fritt og legg det i. Varm opp til ca. 80 grader og hold temperaturen en time. Avkjøl garnet i gryta. Det kan brukes med en gang, eller tørkes og lagres for senere bruk. Alun er vennlig mot fibrene og garnet kan ligge lenge i bløt i beisvannet uten å ta skade. Merk garnet med en knute så vet du at det er beiset med alun.
3. Legg fargeemnet i gryta og fyll på med vann til det dekker. La det koke. Blader og blomster trenger omtrent en halvtime i gryta. Når de mister friskheten i fargen og vannet har tatt skikkelig farge kan du sile vekk fargeemnet. Harde fargeemner som bark og lav trenger to til fire timer for å slippe alle pigmentene til vannet.
4. Senk temperaturen til lunkent ved å fylle på med mer vann eller sett til avkjøling.
Legg i garnet. Pass på å få alt oppi gryta samtidig. Garn som legges i senere kan få en lysere nyanse fordi mange av pigmentene allerede har knyttet seg til fibrene.
5. Varm opp igjen til 80-90 grader. Om det nærmer seg kokepunktet slår du i litt kaldt vann og trekker fargegryta til side.
6. Rør jevnlig med sakte bevegelser. Rør forsiktig rundt og ta ut garnet når fargen er så mørk som du vil ha den (minimum 20 minutter).
Rist garnet lunkent, skyll når det er avkjølt og heng til tørk.
Har du lyst til å teste ut plantefarging av garn? Eva Lutnæs har gitt ut boka «Plantefaring» som det er vel verdt å ta en titt i:
Mormor kalte det ikke sporløs ferdsel, men det var det hun praktiserte: «Du må sanke litt her og der». Dette gjaldt også om vi plukket bjørkeløv, naturen skulle ikke stå ribbet tilbake. Helst skulle ingen se at du hadde vært der og plukket. I mange år har jeg holdt kurs i Urtehagen på Hamar som er en del av Anno museum. Her har gartner Hildur Hauksdottir gitt litt motbør til det sporløse. For når hun fikk innsikt i at Kanadagullris ga en intens gulfarge på garnet oppfordret hun til å plukke alt vi kom over. Kanadagullris har spredd seg fra hager og invadert grøftekantene på Østlandet der den fortrenger andre arter. Når du høster fra naturen til fargegrytene så vil jeg oppfordre deg til å bruke appen «Artsorakelet». Den kan hjelpe deg til å finne riktig plante, lav eller soppart, men den kan også fortelle deg om det er en sårbar art eller ei. Søk kunnskap lokalt, i bøker og trå varsomt frem.