Lesesirkel desember
I november les bygdekvinnene i Sirdal ‘’Lesesirkelen ved verdens ende’’ av Frida Skybäck. Har dei lyst og/eller god tid, blir det kanskje ‘’Løpe ulv’’ av Kerstin Ekman òg før dei møtest 4. desember for å snakka om boka/bøkene.
Lesesirkelen ved verdens ende:
"En solrik maidag mottar Patricia et anonymt brev som inneholder et halskjede. Sjokkert innser Patricia at det tilhører søsteren, Madeline. Hun flyttet fra USA til en kystby i Sverige for tretti år siden for å jobbe som frivillig, men etter kort tid forsvant hun sporløst.
Patricia reiser til Sverige for å lete etter svar, og innlosjeres snart på Monas Bed, Breakfast & Books. Der blir hun kjent med en gruppe leseglade kvinner, og snart begynner de å grave i Madeleines mystiske forsvinning. Vil hun endelig få vite hva som hendte med søsteren?
Lesesirkelen ved verdens ende er en deilig og spennende feelgood om hvordan bøker, kjærlighet og vennskap kan lindre gamle sår og skape en ny begynnelse. Perfekt for fans av Nora Roberts og Jojo Moyes.’" https://www.gyldendal.no/skjoennlitteratur/romaner/lesesirkelen-ved-verdens-ende/p-10030780-no/
"Ein gammal jeger stirer ut av vindauget på den vesle marsipangrøne campingvogna han har sett opp like ved skogen. Det er vinter, grålysing. Så ser han ein ulv.
Han har sett ulvar før, han har skote ulvar, men denne gongen ser han ulven. Livet blir aldri det same.
Ein av dei raude trådane gjennom Kerstin Ekmans forfattarskap er heilt klart grøn. I alle fall i dei bøkene eg har lese; eg hekta meg på dette eineståande forfattarskapet mange bøker etter krimdebuten i 1959.
I Løpe ulv er det nære forholdet til naturen intensivert. Det er noko akutt over historia. (...) Og så er det ulven. I jaktlaget er han "et jævla beist" som drep sauer. Men no har Ulf sett ulven og gitt han namnet "Høgbein". (...)
Løpe ulv er ei enkel historie om sjølvransaking. Men Ekman vever ein intrikat vev av vanskelege spørsmål og dilemma inn i denne vesle, fortetta romanen på under to hundre sider.
Det enklaste er faktisk krimgåta som kjem inn frå sidelina langt ute i boka. Ekman-kjennarar vil vite at forfattaren stadig vender tilbake til sjangeren ho debuterte i.
Verre blir det når ulv og menneske trugar livsgrunnlaget til kvarandre.
Forfattaren porsjonerer ut historia si slik at det er engasjerande frå første til siste side. Det er godt, det er svært godt. Men det som gjer Kerstin Ekman til ein verkeleg stor forfattar, handlar først og fremst om to ting:
Det eine er kunnskapen ho har om naturen. Ekman har stor innsikt i plantar og dyr, årstider og syklusar. Lesaren ser det: Ulven som pissar i snøen om vinteren. Elva som frådar gul om våren.
Det andre er språket, som er spesifikt også om menneskeverda. Når den kloke Inga høyrer mannen seie "alle jeg har drept" i staden for "alt jeg har skutt", forstår ho kva som er på ferde med den ordknappe gubben. Forfattaren porsjonerer ut nok informasjon, men aldri for mykje.
Ekman er ingen romantikar. Sauer og ulvar, jeger og byte, skog og skogsforvaltning: det må balansere. Forfattaren peikar diskret mot kunnskap og evne til innleving.
Det er ikkje overraskande at Løpe ulv er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Eg kan ikkje hugse sist eg las ein så oppslukande roman om klima og miljø", skriv litteraturkritikar Marta Norheim i anmeldelsen på nrk.no.