Hopp til hovedinnhold
Eli Vesaas (til høyre) har holdt kurs i bandveving i mange år, og har produsert og samlet mye kursmateriale. Sigrunn Lie Brattekås (til venstre) har skrevet flere bøker med håndverk som tema, og har de siste åra interessert seg særlig for plukkebanda i Telemark. Sammen har de laga ei vevebok der du får opplæring i plukkeband på grind og bandstøre. Foto: Helle Cecilie Berger.

Eli Vesaas (til høyre) har holdt kurs i bandveving i mange år, og har produsert og samlet mye kursmateriale. Sigrunn Lie Brattekås (til venstre) har skrevet flere bøker med håndverk som tema, og har de siste åra interessert seg særlig for plukkebanda i Telemark. Sammen har de laga ei vevebok der du får opplæring i plukkeband på grind og bandstøre. Foto: Helle Cecilie Berger.

Ny bok: Håndgjort med sjel

Forkleband har vernet mot onde ånder, inspirert til frihetskamp mot svenskene og vært en lykkebringer for fruktbarhet og framgang. Stadig flere får øynene opp for våre vakre håndvevde bånd og ønsker å gå på kurs for å lære mer. Snart kommer en ny bok full av båndmønstre og -historie.

For tre år siden kjørte Eli Vesaas opp de bratte bakkene på vei til hjemgården Vesås i Telemark. En idé begynte å ta form. Etter 40 år som vevlærer hadde hun samlet mange ark med forskjellige teknikker og båndmønstre. Hva om hun fikk samlet alt i en bok? Ja, også kunne noen hjelpe henne med å fortelle historien om bunadsbånd og symbolikken i alle båndmønstrene. Eli stoppet bilen, fant fram mobilen og ringte Sigrunn Lie Brattekås som hadde gått på kurs hos Eli. Etter å ha forfattet bøker om kniv- og rosemalingskunstnere, satt Sigrunn nå på Telemark museum og studerte bunadsbånd.

– Ja, sa Sigrunn uten å nøle, og så satte de i gang med å skrive om bunadsbåndene i Telemark.

 

Viser variasjonene

Eli og Sigrunn startet med å samle inn bånd, gruppere dem og finne ut hvordan de er laget. Bunadsbåndene fra Øst-Telemark, Vest-Telemark og Tinn har alle sine spesielle avtrykk.

– Båndene fra Øst-Telemark er breiere og har fargerike renner sammenlignet med Vest-Telemark. Forklebåndene til Beltestakken har dusker, det har ikke vesttelemarksbåndene. Vi syns det er viktig å vise variasjonene i boka, forklarer Sigrunn.

  

Bunadsbåndene fra Øst-Telemark, Vest-Telemark og Tinn har alle sine spesielle avtrykk. Forklebåndet til Beltestakken (til høyre) har dusker, det har ikke forklebåndene på vesttelemarkbunadene (til venstre). Foto: Anne Vesaas
 

Kontrasten er de maskinvevde bunadsbåndene. Eli forklarer at de maskinvevde er standardiserte, variasjonene er borte. Noen har tatt valgene om utseendet for oss. Men veverne har sine triks for å vise at båndene er laget for hånd.

- Starter og avslutter du båndet med å veve inn prikker med mønstertrådene vil det være et bevis på at bandet er håndvevet og ikke maskinvevet metervare, forklarer Eli.

 

Fantes på alle gårder

Bånd og redskapene som brukes for å veve dem har en lang historie. Det kan vi se fra dateringene av det eldste båndet som er funnet, fra Kvitseid i 1697.

- Det er første gang det er registrert, men det må være eldre bånd, sier Sigrunn.  

I boka har Eli og Sigrunn ønsket å ta utgangspunkt i redskapene som er funnet i øvre del av Setesdal og i Vest-Telemark. I Vest-Telemark blir de kalt «bandstøre», i Setesdal «bandvevrei». Forskjellige navn, men mer eller mindre like redskap. I de gamle bondesamfunnene var det bandstøre i hvert hus. Nå har Norges Husflidslag rødlista bandstøra. Kunnskapen om hva bandstørene ble brukt til er i ferd med å gå tapt.

- Vi ønsker at folk finner de gamle bandstørene fram og hindre at de blir kastet, forteller Eli.

Sigrunn (til venstre) og Eli viser fram ei bandstøre. Foto: Helle Cecilie Berger.

 

På et av Elis kurs dukket det opp en deltager med et gammelt bandstøre og lurte på hvordan det kunne brukes. Eli, som gikk faglærerklassen i vev ved Statens Lærerskole i forming i Oslo i 1975, fant fram sin gamle semesteroppgave på hvordan bruke bandstøre. Kunnskapen hadde hun fått fra to båndvevere i Vinje: Hilleborg Høgetveit og Hagny Huso. Eli lærte mye av de to og fikk skrevet ned hvordan de satte opp veven og hvordan de brukte bandstøra. Vevoppskriftene deres fikk hun også skrevet ned. Med hjelp av semesteroppgaven til Eli lærte kursdeltageren å veve med bandstøra si, og har etter kurset fortsatt å lage bånd på den.

På skolen er det mange som har lært å veve bånd eller skjerf med båndgrind, en rektangulær treplate der spiler med hull veksler med åpne spalter, og der annenhver tråd tres i hull og i spalte. Eli har videreutviklet båndgrinden sammen med Rauland Husflidslag til det de har døpt Vesaas-grindi. Den lages i ulike størrelser med 9-, 11- eller 13- mønstertråder og er laget med tilpassede mønsterspalter. Spaltene på Vesaas-grindi er også tilpasset telemarksbåndene som har en kant. Produktutviklingen foregår fortsatt på båndgrinder. Det siste er ei grind til å veve det gamle bogstavbandet, også kalt uppstadband, på.

Eli vever med Vesaas-grindi. Sammen med Rauland Husflidslag har hun videreutviklet båndgrinden til Vesaas-grindi. Foto: Anne Vesaas.

 

Populær utstilling

Veien til utgivelse av boka «Bunadsband i Telemark» har også ført til en populær utstilling på Vest-Telemark museum i Eidsborg i fjor. Utstillingen viste hvor mange steder i Telemark det veves bånd og hvilke symboler som finnes i de vakre båndene. Båndene kan være enkle, uten mønstre eller mer staselige med mange symbol i mønsteret. Et eksempel er rosa/stjerna som er lykkebringende. Den skulle gi fruktbarhet, overflod og framgang. I bånd til dåpskjoler har det vært tradisjon å veve i vernesymboler for mor og barn. Åttebladsrosa er et eksempel på dette.

Vevde bånd er fine gaver. Når Sigrunn skal gi noen en barselgave, vever hun bånd med årstallet og fornavnet til barnet. Det blir en personlig gave som settes stor pris på.

Eli viser fram en av de vakre hverdagsbandene hun har vevd. Foto: Oda Berger-Nordshus.

 

Bør komme med advarsel

Boka burde kanskje komme med en advarsel: lærer du å veve bånd, blir du bitt av basillen.

– Kursdeltagere sier at de tidligere ikke har tenkt på bunadsbåndet sitt eller bånd andre bærer. Nå forteller de at de gransker alle bånd de ser. Når de kommer igjen på kurs er de nysgjerrige og bevisste, sier Eli.

På Facebook finnes en gruppe som heter «Brikke-, grind- og båndvev». Her vises vakre bånd og redskaper fram, og det er fritt fram å stille spørsmål.

– Folk er ivrige på å svare og hjelpe. Jeg svarer på noen spørsmål, men før jeg rekker å skrive noe er det som oftest noen andre som har kommet med sine råd. Det er morsomt, sier Eli, som også har vært leder i Vinje Bygdekvinnelag.