Jeg tenker ofte på hvor annerledes liv hun levde enn det jeg lever nå, to generasjoner etterpå. Somrene på Freimstølen for å passe på kyrne som fikk beite fritt. Melking, kinning og dyrestell. Farmor hadde ansvar for så mangt fra hun var ei lita jente. Jeg skulle gjort mye for å få en dag på kjøkkenet med henne og kunne ta del i all den kunnskapen og visdommen som hun bar før hun gikk bort. Dessverre var jeg ikke interessert i dette da jeg var yngre og hadde muligheten til å lære fra henne.

Men når jeg i dag står her og bruker glassene som min oldemor (og kanskje også min farmor) har brukt, så kjenner jeg på en følelse av tilknytning og tilfredshet. Selv om jeg ikke fikk lære det fra dem, har jeg hatt en oppvåkning om hvor utrolig viktig denne kunnskapen var og enda er - og jeg gjør alt jeg kan for å lære meg litt etter litt. Hvordan å benytte ressursene vi har i naturen rundt oss, hvordan å lage mat av gode norske råvarer, hvordan å konservere mat på ulike metoder slik at den kan holde seg lenge. Å sette pris på bøndene, og de som jobber for at vi skal ha tilgang til nær og god mat. Jeg er i god gang med å komme i kontakt med den norske matkulturen og tradisjonen, for den vil jeg veldig gjerne være med å bære videre til generasjonene som kommer etter meg. 

Det er ingenting som er bedre enn å gå ut i naturen å plukke viltvoksende urter som har blitt en viktig medisin i førstehjelpsskrinet, blir til gode hjemmelagde hudprodukter, og skaper spennende smaker på kjøkkenet. Bær som blir til saft og deilige syltetøy. Sopp som skaper fantastiske smaker i maten om høsten. Grønnsaker og kjøtt som blir hermetisert på glass. Fermenterte drikker og mat som gir gode smaker og fornøyde mager. Matgleden er stor i hjemmet mitt etter at jeg begynte å dyppe tærne (og etterhvert hele hodet) inn i mattradisjon og konservering. Jeg føler en dypere kontakt til røttene mine her i Norge - til naturens sykluser og til mine forfedre. Og ikke minst føler jeg stor mestring hver gang jeg lærer noe nytt, og får det til selv på kjøkkenet.

Dette er egenberedskap i praksis. En gang for ikke så lenge siden var dette “hverdagskunnskap”. Dette er praktisk kunnskap som er helt livsnødvendig for overlevelse dersom en krise skulle inntreffe i landet vårt. Fordi hvor langt kommer vi egentlig uten mat? Dersom vi ikke vet hvordan å benytte oss av naturens ressurser, eller hvordan å forlenge holdbarheten på disse ressursene, kommer vi ikke så langt. Da blir vi rett og slett rimelig hjelpesløse i enhver krise som kan inntreffe.

Men for meg er ikke beredskap synonymt med “krisetenking” eller frykt. Jeg går ikke rundt og er redd for hva som kan skje i hverdagen. Alt jeg lærer om mat og beredskap bruker jeg aktivt i min hverdag på kjøkkenet. Det bidrar til  bedre helse og mer kontroll over hva jeg putter i kroppen min. Med planlegging og avsatt tid til å preparere og konservere mat, gir det meg tilgang til næringsrik mat med gode råvarer også på travle dager der jeg ikke har mye tid til matlaging. Da har jeg “fastfood” stående klart trykkhermetisert på hylla som ikke engang trenger oppvarming dersom strømmen en dag går. Og det bringer også masse gode smaksopplevelser og kreativitet inn i hverdagen.

For meg er altså mat og beredskap heller noe som er synonymt med glede. Min nysgjerrighet og ønske om å lære kommer både fra en ansvarsfølelse for å ivareta tradisjon, et ønske om å gi kroppen min god og sunn mat, og en følelse av mestring og trygghet over at jeg vet hva jeg skal gjøre med maten jeg har tilgjengelig.

Hva hvis strømmen går i en uke eller mer? Dette spørsmålet ble stilt på Bygdekvinnelagets inspirasjonsseminar på Lillehammer 7.-9. november. Her var vi 250 bygdekvinner fra hele landet samlet. Siste dagen var det flere gode innlegg knyttet til mat og beredskap, da Bygdekvinnelaget er en av de frivillige organisasjonene som kanskje har den største rollen å spille på dette området i vårt land. For blant våre medlemmer har vi en bunnløs kunnskapsgruve om hvordan ting ble gjort en gang når mat og konservering ikke bare var en trend eller en glede, men hverdagskunnskap som var helt livsnødvendig for overlevelse.

“Hvor mange av dere vet hva dere skal gjøre dersom strømmen går og maten i fryseboksen må reddes?” 250 hender i været.
“Hvor mange av dere vet hva dere skal gjøre med dette ullgarnet slik at det blir kan bli til klær?” 249 hender gikk i været, for det vet nemlig ikke jeg. Enda. 

Det fikk meg til å tenke. Jeg er 34 år gammel og har ikke vokst opp med disse tradisjonene. Hadde vi satt 250 kvinner i min alder i den salen, hvor mange av oss hadde da rakt opp hånda? Mest sannsynlig et lite fåtall spesielt interesserte. Dette er ikke lenger basiskunnskap som benyttes i hverdagen. Vi har tilgang til “alt vi trenger” rett fra butikken, og dagens tidsklemme gjør at mange tyr til lette og kjappe løsninger. Det har vært en enorm økning i bruk av ultraprossessert og halvfabrikert mat, og man kan nå få middag ferdig i en pose som kun skal varmes opp. Over to generasjoner har vi hatt et uendelig stort kunnskapstap, da samfunnet har hatt en rask industriell og teknologisk utvikling. Og denne kunnskapen kan vi fort glemme verdien av, når alt er så veldig tilgjengelig og lettvint for oss.

Men tiden er inne for å spre budskapet om hvor enormt viktig denne kunnskapen faktisk er.
Ikke ut fra et fryktperspektiv med at vi må forberede oss på en krise som kanskje kommer (selv om dette også kan være helt reelt, jeg tror corona epidemien viste oss det), men fra et perspektiv om stolthet, arv, matglede og mestring. Vi kan være stolte over den mattradisjonen vi har i Norge. Og vi i Bygdekvinnelaget kan skape en stor bølge i vårt land med å minne folket på hvor viktig det vi driver med er! Vi kan vise hvor gøy det kan være, hvor mye fellesskap og glede det kan bringe med seg, og hvor mye mestringsfølelse det ligger i det å lage god mat fra bunnen av. Vi kan minne folk på at dette ikke er “utdøende” tradisjoner uten nytte, tvert i mot! Dette er å ta stegene tilbake til naturen for å leve et liv i økt balanse der helse for både menneske, dyr og natur blir prioritert.

Så mine kjære med-bygdekvinner. Jeg er ung, og jeg er ny i denne organisasjonen.
Men jeg er så enormt takknemlig for at jeg får være med! Og jeg gleder meg over alt jeg kan lære av dere i generasjonen over meg, slik at jeg kan være med å passe på at kunnskapen går videre til neste generasjoner også.

Jeg er stolt over å kunne si at “JA, jeg vet hva jeg skal gjøre hvis strømmen går”. Men vet du hva? Jeg benytter meg av mange av disse konserveringsmetodene i hverdagen også. Matberedskap kan like godt være en hverdagsting som en kriseting, synes jeg. Da blir det mer motiverende og nyttig - en levende kunnskap som man tar i bruk i hverdagen, og ikke kun i nød.

La oss spre matglede, tradisjon og mestring til det kjære landet vårt! 

Eline Freim
Kurstorget i Agder Bygdekvinnelag